Historien om norsk kunst og hvor du skal gå for å se den

Se malerier av kunstnere som Adelsteen Normann og Peder Balke i noen av Norges beste kunstgallerier.
Til moderne øyne er skjønnheten i Nord-Norges fjorder og fjell så ubestridelig at det er vanskelig å tro at noen kunne tenke ellers.

Men til 1800-tallet var “skjønnhet” noe koselig, trygt og generelt menneskeskapt, og ville landskap og villmarker var ting som skulle fryktes fremfor beundret.

Hvis vi sverger for Nordlands uberørte sjarm, er det i stor grad takket være romantiske kunstnere – folk som Adelsteen Normann, landskapsmaler fra Bodø, som har mye arbeid med å popularisere turismen til de norske fjordene.

Født i 1848, bosatte Normann i Tyskland, hvor han ble en favoritt av Kaiser Wilhelm II og mentor til andre norske Edvard Munch.

Men hans minner om landets lyse flodlandskap – oppladet av årlige sommerbesøk – forlot aldri ham, og de dominert sitt livs arbeid.

Vilda landskap og villmarker var ting å frykte i stedet for beundret

Hans malerier er kanskje mer “ærlige” enn dagens sjokolade-boxy-fotografier av cruiseskip som drev ned umulige blå fjorder.

Malte fra bakkenivå viser de skyer som slår rundt tårnene fra brukket stein, med menneskelig aktivitet redusert til ubetydelighet – små båter, små klynger av trehus. Men de fremlegger fortsatt et overveldende positivt perspektiv på dette landskapet som er større enn livet.

Du kan se dem i noen av regionens utmerkede kunstgallerier, som Nord-Norge Kunstmuseum i Tromsø og Galleri Lofotens Hus på Henningsvær, og deretter gå ut i det virkelige. Litt har endret seg i 150 år.

Enda mer bemerkelsesverdig var Peder Balke. Født i 1804 var han den første norske kunstneren som kom under huden i sitt hjemlands nordlige landskap, og bidro til å ødelegge sitt bogeyman image som et tomt og farlig sted.

Han ble forelsket i regionen under en sommertur i 1832. “Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor opprømt jeg var,” skrev han. “Den sublime inntrykk av rikdom av naturlig skjønnhet påvirket hele min fremtid. Jeg har aldri sett på noe så imponerende og spennende. ”

Balke-utstillingen på Londons nasjonalgalleri

Men med mindre du fanget Balke-utstillingen på Londons nasjonalgalleri for to år siden, har du sikkert aldri hørt om ham.

Hans malerier er følelsesmessig mørkere enn Normannens, med senkende skyer, vindpiskede hav og fjell som enten truer med å knuse seeren eller trekke seg tilbake til en fascinerende avstand. De solgte ikke, og Balke forlot sin kunstneriske karriere og maler bare for sin egen glede.

Disse senere arbeider er de mektigste av alle. Balke forenklet stilen hans, maler raskt og nesten i svart-hvitt, ofte pitting den dårlige menneskeheten mot naturens naturlige krefter – fyr på ensomme bredder, seilbåter dverget av tøffe hav. Det ser utrolig ut moderne.

Mange kunstnere fulgte, og bidro til en såkalt Golden Age of Northland-kunst rundt 1800-tallet, blant annet venner og rivaler Gunnar Berg og Otto Sinding, den innflytelsesrike Even Ulving, og dyrelivsmaler Frants Diderik Bøe.

Balke forenklet sin stil, maler raskt og nesten i svart-hvitt
Tradisjonen fortsetter i dag. Tre av Nord-Norges mest kjente samtidskunstnere er søsken.

Jan Harr favoriserer opplandet med beite som strekker seg med intrikate, uttrukne villblomster, mens broren Karl Erik feires for seascapes, hvor mange skildrer området rundt Kjerringøy, Hamarøy, Helgeland og Lofoten. Du finner også sitt arbeid på flere Hurtigruten cruiseskip.

“Følelse av å tilhøre klokka av polarnatt og poesi med lite lys”

Uvanlig for en maler er deres søster, Eva, tiltrukket av mørket, eller rettere de subtile twilightene i den arktiske vinteren, og skriver om hennes “følelse av å tilhøre klokka av polarnatt og poesi med lite lys”.

I 2013 åpnet et nytt galleri ved Nordlands nasjonalparksenter i Saltdal for å feire de fargerike, natur-inspirerte abstrakte maleriene av Per Adde og Kajsa Zetterquist.

Adde er så kjent for sin miljøaktivisme som sin kunst. En lidenskapelig mester for det indfødte samiske folk, på 1980-tallet, ledet han en kampanje for å hindre bygging av kraftverk på deres tradisjonelle renseplasser i Saltfjellet.

Området ble lagret og er nå en nasjonalpark. Hvor hensiktsmessig den kunsten, som først opplevde vår takknemlighet for Nord-Norges naturlige villmark, burde også være medvirkende til å bevare det